I sjelens mest ensomme stunder er det skjønt å spasere i solen langs sommerens gule murer. Sakte klinger skrittene i gresset; men alltid sover Pans sønn i den grå marmor.
Om kvelden på terrassen drakk vi oss fulle på brun vin.
Rødlig gløder ferskenen i løvet. Mild sonate, glad latter.
Skjønn er nattens stillhet. På den mørke sletten går vi hyrder og hvite stjerner i møte.
Når høsten er kommet fylles lunden av et rent lys. Beroliget går vi langs røde murer og de runde øynene følger fuglenes flukt. Om kvelden synker det hvite vannet i gravurner.
I nakne grener feirer himmelen. I blanke hender bærer bonden vin og brød og fredelig modner fruktene i det sollyse kammer.
Å, så alvorlig de dyrebare dødes ansikt er. Men sjelen behages av et rettferdig syn.
Veldig er den herjede hagens taushet, der den unge novisen bekranser pannen med brunt løv, hans ånde drikker isende gull.
Hendene rører det blålige vannets alder eller i kalde natten søstrenes hvite kinn.
Stillferdig og harmonisk er en tur forbi vennlige værelser, hvor ensomhet er og det suser i lønnen, hvor trosten kan hende ennå synger.
Skjønt er mennesket der det kommer til syne i mørket, når det forundret beveger armer og ben, og øynene ruller stille i purpurrøde huler.
Ved vesper fortaper den fremmede seg i sorte
novemberruiner,
under morkne grener, forbi murer fulle av lav. hvor en gang den hellige broren vandret, hensunket i sitt vanvidds milde strengespill,
å, så ensom kveldsvinden tar slutt. Hendøende bøyer hodet seg i oljetremørket.
Rystende er slektens undergang. I denne stunden fylles seerens øyne med gullet fra sine stjerner.
Om kvelden svinner et klokkespill som ikke klinger mer, forfaller de sorte murene på plassen, kaller den døde soldaten til bønn.
Som en blek engel trer sønnen inn i sine fedres tomme hus.
Søstrene er dradd langt bort til hvite cldinger. Om natten fant den sovende dem under søylene i forstuen, tilbakevendt fra triste pilegrimsreiser. A, så stivt av lort og ormer håret deres er, der han står i det med sølvskimrende føtter, og de trer døde ut av nakne værelser.
Å, dere salmer i ildfullt midnattsregn, da knektene slo de milde øynene med nesler, hyllbuskens barnlige frukter bøyer seg forundret over en tom grav.
Sakte ruller gulnede måner over ynglingens feberlaken, før vinterens taushet følger.
En opphøyd skjebne grunner nedover Kidron hvor sederen, en myk skapning. folder seg ut under farens blå bryn, over beitet om natten fører en gjeter sin flokk. Eller det er skrik i søvnen, når en engel av malm nærmer seg mennesket i lunden, den helliges kjød smelter bort på en glødende rist.
Rundt leirhyttene ranker med purpurrød vin, klingende knipper av gulnet korn, bienes summing og tranens flukt. Om kvelden møtes oppstandne på stier i fjellet.
Spedalske speiler seg i sorte vann; eller de åpner gråtende sine lortflekkere gevanter for den balsamiske vinden som bläser fra den rosenrøde åsen.
Slanke tjenestejenter famler seg frem gjennom nattens smug, håper å finne den elskende hyrden. Om lørdagskvelden klinger sart sang i hyttene.
La sangen også være til minne om gutten, hans vanvidd, og hvite bryn og hans bortgang, den forråtnede som blålig slår øynene opp. Å, så trist dette gjensynet er.
Vanviddets trinn i sorte værelser, de gamles skygger under den åpne døren, der Helians sjel ser seg i det rosenrøde speilet og sne og spedalskhet synker fra hans panne.
På veggene er stjernene sluknet og lysets hvite skikkelser.
Fra teppet stiger skjeletter fra gravene, de forfalne korsenes taushet i åsen, røkelsens sødme i purpurrød nattevind.
A, dere brustne øyne i sorte munner, der ætlingen i mild formørkelse ensomt grunner på den dunklere slutten, den stille Gud slår de blå øyelokk ned over ham.
