I opphavs tider var ingenting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger;
jord og opphimmel fantes der ikke, bare Ginnunga-gap og gras ingen steder
Fra et urvesen av jotunslekt ble kuldeverden skapt
Frostjotner rår over kulde, mørke og den svarte makt
Lange dager og tunge år skal der engang komme, for menneskenes tid i Midgard er omme
De skal fare til det dunkle svarte, i flammene og kaoset de ikke vil makte
Frostjotner vil fryde seg i galskapens ekstase, de vil bli verdens nye mektigste rase
De skal vokte verdens bønder, plyndre, drepe og fardømme
I nord ligger slottet, til over tusner jotner
De skuer ut mot landet, der alt skal stå i brann
Tidenes strid
Mørk, evig vinter
Pines i Slid
mennesker der lider
For jotnenes kamp har begynt, mot det menneskene har forkynt
Her skal den mørke skjebne seire, for her skal Frostjotnene feire
Mørk, evig vinter
Det klinger i sverd, økser og store hammere
Skrik og hyl synger som i Nivlheim
Blodet fra jotner og menn flyter gjennom landet, og røyken fra brent skog stiger
i en sort eim
Frostjotner sloss som gale ulver, mens menn løper som redde sauer
Jotnenes makt har satt sitt spor på en engang grønn, flott jord
Ingen liv spares etter denne siste krig for her skal alle dø på verste vis
Kvinner og menn, alle skal lide, til Nivlheim gjennom Slid de pines
I opphavs tider var ingenting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger
Men nå finnes det mørke, kulde og evig vinter, for Frostjotnene har verden underlagt
I nord ligger slottet, til over tusen jotner
De skuer ut mot ødeland, der alt står i brann
For jotnenes kamp er vunnet, menneskene har forsvunnet
Her har den mørke skjebne seiret og Frostjotnene har feiret
Mørk, evig vinter
[første vers tatt fra Voluspå]
