På tiedemanns kafé
ved et hjørnebord
sitter det en ganske gammel mann
og leter etter fine ord
han har så lyst til å prate med fruen
som sitter ved nabobordet han tar av seg luen
Og lener seg frem og spør kan jeg spandere
en kaffe eller tre
og kanskje vi etterpå kan konversere
det hadde vært koselig det
på tiedemanns kafé
Hun smiler og sier ja
han tror nok hun ble litt glad
så sitter de og prater om alt og ingenting
de har begge en enkering
de lurer på hvor det ble av ungdomstiden
de husker den godt men det virker så lenge siden
Den tiden da tiden
var helt uten rynker
og veien gjerne tusen mil
den tiden uten tanke
for når skipene synker
for lenge siden
De ser på hverandre og vet det kan skje
for alle har vert på tiedemanns kafé
De tar hverandres hender og vandrer ut i skumringen
livet går videre
mot himmelen en lampe lyser over inngangen
til tiedemanns kafé
tiedemanns kafé
tiedemanns kafé
